Svar på spørsmål

Når begyntte du å kutte deg selv? hvorfor? var det noen i familien som døde eller noe sånt, så du var lei de f.eks?

Jeg begynte først å kutte meg for snart 2 år siden. Jeg hadde ikke særlig mye peiling på hva kutting var for noe, men visste mere hva selvmord var. Jeg skrev i dagboken min "Jeg skulle ønske jeg kunne slutte å tenke på selvmord i bare noen få dager. Jeg er så sykt sliten. Jeg gir opp!" Jeg ga opp og det ble bra igjen. Aner ikke hvordan, men det har kanskje altid vært der? Men 1 år senere skulle det vise seg at spiseforstyrrelsen ble for mye, jeg måtte få bort smerten. Så jeg kuttet meg. Nøyaktig 29. desember 2011.  Da de fleste så kuttene mine trodde de det var fra en fest jeg va på. Lenge gikk de i denne troen, helt til det tok av. Kuttene ble dypere og større og arrene ble flere. Kuttingen ble en redning fra livet. Så det er hvorfor jeg startet med det. Men smerten og selvmordstankene startet med noe ikke så veldig alvorlig. Men nok til at jeg ikke klarte mere. Jeg har en venn, håper vertfall han er en venn, som vet hvorfor jeg først fikk det så vondt. Ingen andre vet det og ingen vil forstå det så lenge de ikke har opplevd det fra min side. De fleste hadde himlet med øynen og ledd av meg. Jeg er ikke lei meg, jeg har det bare veldig vondt.

 

Er det noen som har betydd mye for deg gjennom tiden du har hatt og som kommer til å bety mye for deg fremover? Hvem?

Ja, jeg har hatt noen få som har betydd mye for meg. Noen jeg kjenner godt, litt og noen jeg ikke har møtt. Jeg vet ikke om dere husker da jeg lagde kutt på hånda mi med forbokstaven på en del navn. Jeg fikk 1 arr, og det var den ene personen jeg hater. Men en person har betydd ekstra mye for meg. Hun reddet meg og har først meg så langt. Det har kanskje gått riktig som hun ønsket det. Det bygger på seg på med problemer, døden er ikke lenger så skremmende. 30 dager igjen å leve sier den. Du har 30 dager, lev, drep, stikk, dø. Men så er det noen venner som minner meg på virkeligheten. De har betydd så altfor mye for meg, men noen ganger skulle jeg ønske de kunne gidd litt mere faen. Jeg vil ikke være til inspirasjon for noen, så syk om jeg er. Gal! Noen som kommer til å bety mye for at jeg skal klare å leve mere enn bare 30 dager til er legene. Jeg er ikke særlig glad for hjelp, men er heller ikke glad for å dø. Så dere skjønner tankegangen. 

 

Hvordan går det med deg?
Mange spør vennene mine om dette spørsmålet. MANGE. Ingen tørr å spørre meg.. Og jeg vet at de begynner å bli lei av å svare på det og de vet jo ikke hvordan jeg har det hele tiden. Men jeg kan værtfall si at det ikke går særlig bra og det blir verre og verre for hver gang jeg tar et pustedrag.

 

Noen som lurer på noe annet? Bare spør.

Jeg er tilbake! (så vidt)

Skulle ønske jeg kunne si at jeg har kunnet slappet av de siste dagene og at jeg har fått gleden tilbake. Men tvert imot. Jeg er så sliten nå at jeg vet ikke hvor jeg skal ta det neste steget. Første kvelden startet med et rent helvette.. Jeg var bare sekunder fra å stikke av med dype kutt i hånda. Dagene har vært helt grusomt kjipe. Har måtte svart på langee tester om psykose symptomer ditt og psykose symptomer datt. Kjennes ut som at hele den stakkars kroppen min skal bryte sammen. Enda nye ting har oppstått i hodet, fæle ting. Jeg forsvinner.



Innleggelse på behandlingsenheten



I morgen bli det psykiatrisk avdeling igjen da. Så etter de to siste helvettesukene skal jeg nå få koble av litt igjen. Eller jeg kommer ikke til å koble helt av for å si det sånn. Ord, setninger, stemmer, bilder, personer, opplevelser flyr rundt i hodet. DatoDatoDato, det skal pugges og huskes. Skal jeg rømme eller kjempe? Jeg vet godt hva dere vil svare, men jeg vil rømme. Rømme bort fra virkeligheten, jeg har min egen lille verden. Men ingen vil at jeg skal låse meg fast og forsvinne. Jeg vil ikke tilbringe sommeren på psykiatri, eller sykehus. Jeg vil ikke helt gi slipp på datoen min. Jeg er mange uker etter skjema.. Egentlig skulle jeg vært død nå. Akkurat nå skjønner jeg ikke mitt egent problem, men jaja.

Som ikke er det livet andre ville hatt.

Har du noen spørsmål?

Tenkte jeg kunne ha en liten spørsmålsrunde. Så hvis du har noe du lurer på så er det bare å spørre, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Skal prøve å svare iløpet av dagen hvis jeg får noe spørsmål.









Dårliig blogging.. Sammenbrudd.

Føler selv at bloggingen har vært veldig dårlig i det siste. Ikke at det er noe annet enn dårlig/negativt å lese på bloggen heller da men. Skal prøve å komme sterkere tilbake igjen. Jeg hadde altfor god tro på at planen min skulle funke. Istedet gikk alt til helvette. Den siste uka har vært ei helvettesuke til tusen. Satt faktisk å gråt før jeg dro på skolen her en dag, det er veldig uvanlig av meg å gråte. Jeg gråter bare når jeg tror at jeg ikke kommer til å overleve. Det er mer som et rop om hjelp. Men jeg overlevde uka, selv om jeg selv ikke trodde jeg noen gang kom til å se en ny dag. Tro meg, jeg var skråsikker jeg kom til å drepe meg selv! Nå har jeg igjen fått plassert føttene under meg for å overleve. Føler meg ganske død for å si det slik. Men plutselig gikk det opp noe for meg. Jeg skulle jo ikke dø, jeg er jo mektig. Og så kaos..



Det kan ikke være mulig.

Dette kan ikke skje meg.. Hvordan kan ting forandre seg slik så fort. NeiNeiNeiNei....

Jeg skriver en bok

Å skrive har bestandig vært noe jeg har likt. Med tiden har flere skjønt det, både lærere, doktorer og venner. Jeg har bare skrevet stiler i norsk og på bloggen. Jeg har mange ganger skulle skrevet en bok, men kom aldri lengre enn innledningen. Men denne gangen skal jeg skrive en bok! En bok om mitt egent liv og hvordan jeg opplever hverdagen. Det blir på måte ei dagbok da, haha. Tittelen skal være "En 15 år gammel jentes siste ord" elller noe som det.



Jeg er redd

Jeg er redd. Jeg er redd jeg aldri får oppleve dagen i morgen.  Jeg er redd for at jeg skal komme på å gjøre noe dumt. Hver kveld tenker jeg at endelig er dagen over, jeg overlevde denne også. Men kommer jeg noen gang til å få se en ny dag i morgen? Ofte virker det ganske sansynlig at jeg skal stå opp og gå på skolen. En helt normal dag er fremfor meg. Men andre ganger går jeg bare rett ned på rommet mitt og redigerer på begravelsen min, avskjedsbrev osv.. I dag er en slik dag(kveld. Jeg kunne ikke gå mot enden av verandaen fordi jeg var sikker på jeg skulle hoppe. Hadde jeg gått mot kanten hadde jeg også hoppet. Jeg tørr ikke å gå på rommet mitt, fordi jeg er redd for å kutte altfor dypt. Jeg håper jeg slipper å bli igjen selv på stua, fordi da tar jeg helt sikkert en overdose. Men jeg vil springe, gjemme meg bort. Jeg er redd.







blææææh. Jaja, hopp i det. Jeg er ung. Mange år å leve enda. Skal ikke la denne idiotiske tinge stoppe meg fra å leve livet mitt. Jeg er sterk. Akkurat nå trodde jeg ikke noe på meg selv. Meen, det er jo spådd soool imorgen, grunn nok for meg til å leve :)) ellerikke?

Cut, fear and tears




ok, noe galt skjedde med dette bildet...


Jeg har vært skadefri i mange dager nå. Mange uker siden jeg sist kuttet dypt mens jeg var hjemme. Vil jeg snart gå på veggen igjen. Vil angsten ta ovhånd? Vil kaloriene bli et like stort problem som før? Tiden vil vise. Kuttene viser harde tider. Jeg måtte kutte for å få bort smerten på innsiden. Dette er jo bare starten.


Planen kom naturlig

Denne gangen var det ingen planlagt dato, tidspunkt og i det heletatt ingen plan. Hodet mitt bare bestemte seg for at i dag var den rette dagen. Nå er jeg så motivert for planen min, og jeg tror ikke jeg kunne blitt mere motivert. Dette er veien min mot det jeg kaller friheten. Jeg kaller det friheten, andre kaller det døden. Men jeg har jo ikke dødd enda, så da er det vel ikke døden akkurat. Jeg har holdt meg fast i denne planen i ukesvis nå. Det har vært naturlig for meg. Jeg har blitt innlagt gang etter gang pga planen. Innlagt uten at jeg hadde trengt det. Alle trodde jeg hadde en plan om å drepe meg selv. Når jeg ble sendt til Lian hadde jeg ikke noe annet valg enn å lyve. "Har du en plan" spør de. "Ja" sier jeg. "er det en selvmordsplan?" "Nei!" "hvilken plan da?" "Jeg vet ikke" ...... Jeg har holdt denne planen hemmelig. Jeg skal ALDRI fortelle hva den går ut på. Men jeg tar ikke livet av meg, vertfall ikke med en plan. Ja, jeg har prøvd å ta livet av meg mange ganger bare iløpet av de siste månedene, men nei jeg har ingen plan om å drepe meg selv. Men Ja, planen i seg selv vil sakte men sikkert drepe meg. Ok... Dette ble veldig veldig rart forklart x))) Men herregud ikke klikk på grunn av dette innlegget. Det er ikke noe vits i å ringe til psykiatri, behandler, mamma osv.. å si at jeg holder på å ta livet mitt. For det gjør jeg ikke. -.-' (og dere aner ikke hvor mye annet jeg gjør som ikke kommer på bloggen...)


frihet, her kommer jeg!

Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012 » Juli 2012
mengawal

mengawal

16, Rindal

Kategorier

Blogg

Arkiv

September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012 Mars 2012 Februar 2012


hits