Alene på bursdagen min

Sitter for øyeblikket alene på stua. Jeg har stort sett vært alene i hele dag. Ikke at det har vært så ille, jeg har ikke hatt så mye å meddele likevel. Men noen ting sårer meg noe sykt. Mye av det jeg har opplevd i dag har såret meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal gjøre av meg. Det gjør så vondt. Da jeg sa at jeg hadde lyst il å øvelseskjøre snart ble pappa sur. Typisk.. Han tok istedet med seg broren min og lot han kjøre.. Før kjeftet han på meg om at jeg måtte være mere hjemme og kjøre traktor. Nå når jeg er hjemme vil han ikke ha meg med. Det såret meg.

Selfølgelig måtte han også ha sin daglige kjefterunde. Men jeg driter i det. Vil han ikke ha hjelpen min, bare kjefte, da skal han få slippe også. Om knapt en og en halv måned flytter jeg uansett. Da slipper han å se meg mere. Mamma å for den del. Jeg har vært et stort problem siden mars nå, det har de klart og tydelig sagt ifra om. De liker ikke at jeg blogger og de vet jeg blogger om dem. Men jeg gjør stort sett som jeg selv vil, så synd for dem.


Fant noe positivt med å leve jeg. Jeg kommer til å dø hvor gamlere jeg blir! overrasket? haha


 

Mitt liv fra to sider

Livet mitt kan bli sett fra to sider. En syk og en frisk. Den syke siden ser dere på bloggen. Her deler jeg det jeg føler og tenker som ikke vises på utsiden. Den friske siden av meg kan dere se når dere møter meg. Da møter dere meg med et smil. Mest fordi jeg aldri går ut når jeg gråter, selv om jeg mange ganger måtte gjort det også. Jeg klarer ikke annet enn å være glad og smile, selv om en smerte ligger på innsiden. Derfor tenkte jeg at jeg skulle blogge om livet mitt hvordan andre kanskje opplever meg og hvordan jeg selv gjør det. På de innleggene det passer seg vertfall.

Tenkte jeg kunne oppdatere litt hva jeg har gjort den siste tiden:

Lørdag:

På lørdag var jeg ut på tur med verdens fineste hest. Har det bestandig best når jeg sitter på hesteryggen. Meg og hesten liksom. Jeg ridde langs en slag høyspentledning elller hva det kalles. Jeg har egentlig ikke peiling på hva det heter. Etterpå så badet jeg med hesten ♥



Da jeg kom hjem igjen måtte jeg kjøre traktor. Eller det var jo frivillig da. Jeg holdt på å kjøre på broren min, kvelte traktoren og kjørte nesten utenfor veien..eheh Aldri vært så redd før. Pappa var farlig sur også.

Deretter sprang jeg inn for å ordne meg til laksefestival i surnadal. Tok bussen dit og møtte noen venner der. Gikk litt rundt og så på de forskjellige buene og snakket med noen av de sprøe mennene som arbeidet der. Sykt.. Han ene kom bort til meg og en venninne og ropte "heeey, sexy jenter!" Haha, døde litt. Vi var også på tivoli, men jeg er livredd for karuseller, så jeg prøvde altså ingentig.



Når jeg kom jeg fikk gikk jeg rett til kattungene som mamma hadde funnet mens jeg var borte. De var bare så sykt søte!





Madag:
Jeg gikk en 3 timers tur med hunden. Jeg tenkte mye og var veldig sliten. Jeg kunne sikkert gått til jeg stupte den dagen. Jeg liker meg ikke hjemme, liker ikke å føle den utryggheten som jeg føler for tiden. Har lyst til å dra bort, men kommer meg ikke bort. Lurer på om jeg skal dra til Trondheim noen uker å bo der, men vet ikke om jeg gidder det heller. Alt blir liksom så mye hele tiden. Men der er de heldigvis ikke foreldre som krangler da.



Senere på kvelde var jeg på jentekveld med noen supre venner! Lettet mye på humøret da, men føler jeg kunne ha hatt det enda bedre enn jeg hadde det. Men det er lite jeg kan gjøre med det når jeg har prøvd så godt jeg kan.

Tirsdag:

Startet med å hente ridejelpen min som jeg la igjen en gang jeg var ute å ridde. Jeg legger den igjen overalt, der er hel håpløst. Tror jeg har glemt den igjen på titals forskjellige steder, og da kødder jeg ikke!

Så var jeg til legen. Som sakt jeg hater leger, menmen. Hun vridde og snudde på foten min for å finne ut hva hun skulle gjøre. Tror hun fant ut at det var noe galt mellom sener og muskler eller noe. Samma det, skulle få en senere time til ei som skulle gjøre noe med det.

Når jeg kom hjem var jeg igjen ute med hesten. Det var en ganske fin tur. Ridde til en plass som heter Dalan eller noe. Er ikke så flink på steder jeg.. Men midt under rideturen oppdaget jeg at klokken var rundt sju og at jeg snart skulle til venninda mi. Så det gikk ganske fort på tur hjem.

Dro til henne og koste oss med film!

Onsdag:

 Vi sto opp rundt klokken 8. Eller jeg gjorde det, hun hadde ikke sover. Jeg har seriøst ikke sett noen som har sett så syk ut på lenge. Men hun ble bedre og vi dro videre til Trondheim. Ble masse shopping og kos der før vi dro hjem igjen.


Kvalitet..

Når jeg kom hjem fikk jeg et ? Vet ikke hva jeg skal kalle det. En anfall der jeg mister kontrollen vertfall. Så klokken 11 på kvelden gikk jeg ut for å gå tur med hunden. Eller jeg hadde ikke planer om å komme hjem i igjen for å si det slik. Men jeg gjorde det da. Uheldig vis. Hunden begynte å bjeffe og pipe rundt meg. Og nektet meg å gå lengre. Det var virkelig rart. Lurer på om hun skjønte at jeg hadde farlige planer på gang.

I dag:

Våknet alt for sent og var veldig kvalm. Hadde sovet bort halve dagen og så ikke mye vits i å ikke sovebort resten. Men endte opp med å arbeide for mamma. Jeg er nemlig slavearbeider, på en måte.

Dette er før jeg begynte med noe dritt:


Dette er etter:


Fornøyd jeg! Så har jeg klippet plenen, og den er stor!
Senere på kvelden etter å ha sett en film, ble det Zumba! Gjorde humøret hundre ganger bedre for å si det sånn. Når jeg kom hjem så gikk jeg tur med hunden.
Nå skal jeg rydde rommet og legge ut bilder av det etterpå.


Haha, dette ble tidenes oppramsings innlegg.

et lite klikk

Det skal ikke mye til for å miste kontrollen. Finner ikke ordene jeg leter etter. Jeg er borte. Jeg er kvalm og sliten. Det skulle ikke mere til enn et klikk for å miste kontrollen. Jeg vil ikke miste meg selv i dag. Nå skal jeg ut en tur jeg.



Ga opp smerten (kan trigge)

Jeg klarer ikke å kjenne smerte. Jeg er ikke den personen som holder ut når ting blir vonde. Jeg er en person som rømmer for å få det slik jeg vil. Gjemmer meg vekk fra situasjonen med unskyldninger. Uansett hva det er. Jeg tåler ikke å kjenne den psykiske smerten når jeg ikke har noen og snakke med om det. Jeg har disse tilknytningspersonene eller hva søren de heter. Noen ganger velger hodet mitt feil person og kommer med unskyldninger. Jeg blir redd. Hvem skal jeg spørre for å få styrke. 

I kveld klarte jeg ikke å spørre om hjelp. Kanskje fordi jeg er lei av å legge problemene mine på andre. Jeg kunne ha spurt hvem som helst, men jeg er redd. Vet hvem jeg vil snakke med, men klarer ikke å spørre. Redd for å si noe feil eller såre. Så jeg gjorde mitt. Det fysiske klarer jeg å ta meg av. Sår og blod vil da altid gro. Men arr blir det. Jeg har vært skadefri i nesten en måned. Jeg er ikke skuffet over meg selv, fordi jeg er så lettet over å fått bort smerten.


Gi meg styrke.

4 dager - jeg holder ut

Passer seg ikke å si at jeg har hatt det kjipt de siste dagene, for tvert imot om jeg har. Jeg har hatt 2 helt sykt fine dager på hesteryggen. Badet og ridde i kveldssol. Finnes ikke bedre ♥ Jeg fikk den geldlige nyheten om at legen min var syk. Jippi ♥ Rundt 3 uker siden sist jeg snakket med henne. Jeg er en person som ikke liker å snakke med leger. Haha, det er liksom bare slik jeg er.
Jeg har også hatt en sykt fin dag i går sammen med venner. Sol og tivoli. Jeg har hatt mine dager. Ingen tvil om det.

Me jeg har også hatt en del problemer. En vond intens følelse og e slags summe lyd i hodet. Jeg sier "hææ?" hele tide jeg. Liksom et eevig bråk i hodet. Det er bare 4 dager til jeg blir 16. år. Takket være planer med venner og mye annet ser jeg faktisk frem til det. Vet ikke hvorfor jeg egentlig ikke vil bli det. en det er en slags ikke bli 16 år stemme i hodet mitt. Jaja, hold ut.



ok, litt radom bilde. Da jeg var i Danmark i fjor sommer!

tar sommerferie

Mulig at det blir lite blogginnlegg fremover. Bare sånn at dere vet det.

0-1 til kampen

Kampen er herved tapt.
I år, måneder, uker og dager har jeg kjempet.
Stått på.
Tapt.
Igjen spilt
Så tapt igjen.
Nå har jeg tapt igjen. Jeg ga opp.
Hvorfor?
Fordi jeg er feig. Redd for å prøve. Redd for å mestre.
Nei, det er ikke sant.
Jeg har kjempet. Brukt alle strategier som overhode er mulig. Kommet meg gjennom.
Jeg har kjent meg halvdød lenge. Har lenge lengtet etter å føle meg levende. Men klarer ikke. Føler meg liksom bare halvdød. Skitten og ubrukelig.
Jeg er lei av det. Jeg er lei av å kjempe.
Du kan gått si jeg gir opp. For det er det jeg gjør.
Stenger meg inne? Nejnej, bare stenger meg ute.
Det er enkelt.
Det er disiplin.
Det er hjertebank og pusteproblemer.
Det er tomhet inni, og levende utenpå.
Det er en måte å bli kvitt følelsene på.
En måte å føle seg bra på.
Jeg gir helt enkelt opp.
Jeg gidder ikke kjempe et steg til i den fenomenale friske verden.
Jeg vil leve.
Jeg vil ikke tenke på måter å dø på.
Jeg vil bare dø jeg.
Jeg burde helt klart trengt en støttende hånd her og nå.
Men jeg har gjidd opp.
Så enkelt er det å invitere anoreksi til livet.
Gi opp, la live gå, lev og til slutt vil det hele ende.



 

Sovnet stille

Prøvde å blogge mange ganger i går kveld. Jeg klarte det rett og slett ikke. Det var stemmer som ropte hva jeg skulle gjøre og det var helt håpløst å være meg. Jeg visste det lå 7 forskjellige ting å kutte seg med på skrivepulten min. Vinduet sto åpent slik at jeg kunne løpe langt vekk. Og alle mulighter var der til at jeg kunne drepe meg selv.
Som dere ser så overlevde jeg jo. Og jeg kom meg gjennom kvelden uten et eteste kutt. Jeg sovnet rett og slett fordi jeg ikke klarte å holde meg våken lengre.
Og selvskadinngstrangen var like stor da jeg våknet. Og stemmene er like ille som i går kveld. Men jeg gidder ikke flere arr og kutt. Jeg er lei.



Flammehavet, jeg er på vei ned i dypet

Man trenger mat for å leve. Man overlever ikke uten mat. Man blir stygg når man er beinete. Det er vondt å kaste opp. Og sultenhetsfølelsen er uutholdelig. Alt dette kan føre til at man skader seg selv. Musklene svekkes, hjertet er en muskel og det blir like svakt som resten av musklene. Man blir utslitt. Sover mere enn man er våken. Trener uten en eneste stopp. Man kjenner hjertet banker hardt og pusten holder nesten ikke. Det er ikke fornuft. Det er selvmord. Man kan ikke slutte å spise.

Jeg skjønner at det er galt. Men når man føler seg ille nok glemmer man fornuften og stoler på seg selv. Stoler på tankene som danner seg i hodet. All fornuft noen prøver å få inn i hodet hjelper ikke. Men støtte hjelper. At noen sitter der i timevis og forklarer meg noe betyr noe spessielt for meg.

Jeg kan å forklare meg hvis jeg føler meg trygg. Hvis ikke jeg snakker føler jeg meg turet. Hvis jeg snakker så føler jeg meg trygg. Hvis jeg ser fjern ut og stirret ut i luften mens du snakker, da lytter jeg. Ser jeg deg inn i øynene hele tiden er jeg mest sannsynlig drittlei av å høre på. Ok, den siste kan variere litt da.. Ler jeg av ingenting har jeg det bra. Enspenner jeg meg er jeg enten nervøs eller ikke helt fornøyd med situasjonen. Noe av dette er kanskje noe alle gjør. Men dette er meg.








Nå skal jeg spise opp maten min. Sitte her å kjede meg. Tenke litt over hvorfor jeg er så dum akkurat i dag. Så skal jeg  trene til jeg stuper å håpe jeg slipper å spise igjen. Tenkte jeg skulle jogge en vei til rørdalen, men det er så langt. haha. Men jeg er så sykt lei av å løpe på asfalt.. Så skal jeg dansee ♥ Så skal jeg plage vettet av mamme med å springe 10 000 ganger rundt henne. Så skal jeg sette meg ned og tenke over om jeg skal putte i meg litt mat. Så lar jeg være og går på trampolina istedet. Så blir jeg sykt sliten, ser på vekta. Har ikke gått ned en kilo. Freaker ut og håper jeg kommer til å dø.

Hva skal dere? :)

10 år sammen! Men nå skal vi stå alene.

Det har vært en fantastisk kveld, med en fantastisk klasse! Har nesten ikke ord, bare tårer. Jeg og to til danset en dans vi har øvd på litt over en uke nå, og kunne aldri blitt mer fornøyd noen gang! Kan ikke beskrives med ord hvor morsomt det var å danse, love it!

I siste time fikk jeg oppgaven om å holde talen jeg skrev. Hadde ikke noe særlig lyst, men tror dere jeg sier nei? Eheh. Var ikke så ille da. Men det værste var at jeg holdt på å gråte meg til døde. Det var jo ikke noe spessielt trist, men plutselig ble det det. Og jeg ble fornøyd med matteeksamens karakteren min, begynte å gråte enda mer da jeg så den. Haha.
Jeg kommer til å savne alle i klassen min kjempe mye! Selv om jeg overhode ikke kjenner alle like godt, så har vi likevel møttes i 3 år nesten hver eneste dag.

Nå har jeg en hel uke med lege ditt og lege datt. Ikke noe jeg ser frem til. Jeg er sliten, vil ha det gøy og kjempe meg tilbake. Jeg vil ikke finne ut mer om problemene mine og fordype meg i hvordan alt skjedda. Hva som skjer når i hodet mitt og slik. Jeg orker bare ikke...

  
Jeg smiler fordi jeg er glad og jeg gråter fordi jeg er trist.

Les mer i arkivet » September 2012 » August 2012 » Juli 2012
mengawal

mengawal

16, Rindal

Kategorier

Blogg

Arkiv

September 2012 August 2012 Juli 2012 Juni 2012 Mai 2012 April 2012 Mars 2012 Februar 2012


hits